Fra bomberegn til Beitostølen: Reddet livet - klar for Ridderrennet
I fjor flyktet handicapede Volodymyr og familien fra krigen i Ukraina for å redde livet. Han takker Norge for sin nye hverdag, og feirer mottakelsen med debut i tradisjonsrike Ridderrennet.
I februar 2022 måtte Volodymyr Arabadzhy (42), kona Svitlana (38) og deres 14 år gamle sønn, rømme fra hjembyen Mariupol, da Russland innledet angrepskrigen mot Ukraina. Den lille ukrainske familien forlot både foreldre og andre familiemedlemmer. Det var naturligvis en tung og vanskelig beslutning.
– Konflikten mellom Russland og Ukraina har vart i mange år, og for oss startet krigen allerede i 2015. I februar 2022 eskalerte situasjonen, og bare tre dager etter invasjonen bestemte vi oss for å rømme fra hjemstedet vårt, forteller Svitlana og fortsetter:
– Verken mine eller foreldrene til Volodymyr ville forlate hjemstedet sitt. Det var og er, en fryktelig vanskelig situasjon. Dette er gamle folk som vil være i landet sitt, og i tillegg blir det vanskelig å reise til et annet land når de ikke snakker annet språk enn ukrainsk. De bor fortsatt i Mariupol sammen med flere andre familiemedlemmer, og vi snakker sammen regelmessig over telefon.
Kjørte til Norge
Familien Arabadzhy visste derimot at de måtte forlate livet de hadde i Mariupol.
– At vi dro såpass tidlig reddet livet vårt. Vi skjønte det ikke ville være trygt, spesielt ettersom det ikke finnes bomberom tilrettelagt for rullestolbrukere.
Mor, far og sønn setter seg i bilen og kjører helt til Norge. De kommer inn på et mottak i Oslo som skulle bli deres hjem de neste åtte månedene. Men i begynnelsen av mars fikk de egen leiligheten og bor nå på Kolbotn utenfor Oslo.
Volodymyr og Svitlana Arabadzhy føler seg godt integrert og mottatt av det norske samfunnet, og kan ikke få takket nok til alle sine norske venner for all støtte og hjelp
Takknemlig
Denne uken er hele familien på Ridderuka på Beitostølen – et arrangement som har vært et stort og viktig lysglimt for hele familien, spesielt for Volodymyr.
– Det er første gangen jeg er med på et arrangement som dette. Før jeg kom hit, hadde jeg aldri prøvd langrenn eller alpint. Dette er noe jeg bare har drømt om. Ettersom jeg ikke lenger kan gå, anså jeg denne type aktiviteter som umulig. Men her på Ridderuka er det faktisk mulig, sier 42-åringen bak et stort smil.
Ridderuka på Beitostølen er verdens største årlige vintersportsuke for syns- og bevegelseshemmede med flere hundretalls deltakere fra ulike nasjoner.
– Her føler jeg meg som en person uten begrensninger. Alt er tilrettelagt, og jeg kan faktisk prøve alt. Vi er så takknemlige overfor alle som har gjort det mulig for oss å komme hit.
Informasjon om Ridderuka og invitasjonen til Beitostølen, startet med Tone Englund – en som har betydd og betyr mye for den ukrainske familien.
– Hun har et så utrolig stort hjerte og vil bare hjelpe alle, sier Svitlana med et varmt smil.
– Det var Tone som ordnet sponsor slik at Volodymyr kunne komme seg på Ridderuka. Ettersom han er ganske avhengig av meg da han selv ikke snakker engelsk, ordnet sjefen på Radisson Blu Mountain Resort det slik at også jeg og sønnen vår fikk mulighet til å bli med. Vi føler oss så heldige og er evig takknemlige.
Betyr ikke at livet er slutt
Volodymyr ble lam fra livet og ned etter en tragisk fallulykke under et jobboppdrag på en bru i hjembyen Mariupol. Han var i ferd med å advare en sjåfør om farlige hull i veien, da han selv falt ned fem meter. Volodymyr brakk ryggen og fikk en alvorlig ryggmargsskade. I dag er 42-åringen avhengig av rullestol.
Ulykken endret livet totalt for familien Arabadzhy, men Volodymyr er opptatt av å se muligheter fremfor begrensninger.
– Hvis man havner i rullestol, er det ikke slutten på livet. Noen ganger kan en slik hendelse gi deg enda flere muligheter. I dag har jeg mange nye hobbyer, jeg får testet nye aktiviteter og det har gitt meg mange nye venner, sier Volodymyr.
Ukraineren kom seg aldri tilbake i jobb etter ulykken. Det skyldes at landet ikke er tilrettelagt for funksjonshemmede.
– Selv om Mariupol var byen i Ukraina som faktisk var best tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelse, fantes det likevel ingen jobbmuligheter. Det er ikke arbeidsplasser med egnede forflytningsmuligheter, tilpassede toaletter og lignende.
– Faktisk var det enklere for oss å reise utenlands på ferie der ting var mer tilrettelagt, enn å feriere i Ukraina, sier Svitlana.
Informasjon om Ridderuka og invitasjonen til Beitostølen, startet med Tone Englund – en som har betydd og betyr mye for den ukrainske familien.
– Hun har et så utrolig stort hjerte og vil bare hjelpe alle, sier Svitlana med et varmt smil.
– Det var Tone som ordnet sponsor slik at Volodymyr kunne komme seg på Ridderuka. Ettersom han er ganske avhengig av meg da han selv ikke snakker engelsk, ordnet sjefen på Radisson Blu Mountain Resort det slik at også jeg og sønnen vår fikk mulighet til å bli med. Vi føler oss så heldige og er evig takknemlige.
– Vil gi tilbake
I Norge har paret fått en helt ny og tilrettelagt hverdag med tanke på Volodymyrs behov og muligheter.
– Dette opplever vi også her på Ridderuka. Jeg er meget imponert over organisasjonen og hvordan alt fungerer. Det er helt fantastisk hvordan alt på skinner, sier Volodymyr.
– Her lever jeg et normalt og fullkomment liv. Jeg får muligheten til å prøve ting jeg aldri har kunnet oppleve tidligere. Det er utrolig spennende og gøy.
I tillegg skryter paret av Beitosporten Helsesportsenter, og særlig Viljar Aasan som presenterte “sitski” til Volodymyr. Det tilpassede hjelpemiddelet kan den ukrainske 42-åringen kunne ta med seg hjem slik at han kan fortsette å skitreningen, også etter Ridderuka.
De nye erfaringene og mulighetene Volodymyr opplever i Norge, gir han også håp om å komme seg tilbake i jobb så raskt som mulig. Både han og kona er opptatt av å kunne bidra i samfunnet og gi noe tilbake.
Svitlana, som er professor og forsker, er tildelt en toårs-kontrakt med Universitet i Oslo. Det innebærer en mer forutsigbar og trygg hverdag.
– Vi ønsker ikke å føle oss som flyktninger som bare “tar og tar” fra staten. Det er så viktig for oss å kunne føle oss selvstendige der vi gjør noe produktivt og betaler skatt, avslutter det ukrainske paret.
